Beltestakken ble oppdaget på nytt som en bunad på 1960-tallet, takket være lokale jenter som tok frem gamle, bevarte draktplagg, med hjelp fra blant annet felespilleren Kristiane Lund. Bunaden ble raskt populær, og nye deler ble sydd for å supplere de gamle. Etter hvert begynte også produksjonen av helt nye beltestakker.

På 1970- og 1980-tallet utviklet det seg en relativt standardisert form av beltestakken, inspirert av hvordan den så ut rundt 1900. På den tiden var mørke farger, mye fløyel og agramaner populært, og naturalistisk broderi på forkleet med blomstersøm i silke på silke var vanlig. 1970- og 80-tallsvarianten preges av en fargeskala dominert av rosa og lilla, samt mørke farger.

Stakk

Stakken er en tradisjonell del av beltestakker og er laget av svart ullstoff som er satt sammen av flere bredder. Bredden på stakken kan variere fra tre til ni bredder, og den kan være opp til åtte meter i omkrets nederst. For å gi illusjonen av eldre håndvevde stoffer, kan det være sydd vertikale legg, og breddene kan være skrådd på en eller to sider. Stakken kan være fotsid på mange nysydde bunader, men opprinnelig gikk den til midt på leggen.

Stakken er rynket øverst med flere rynketråder, og det er et glatt parti midt foran. De gamle stakkene har færrest rynketråder, mens nysydde kan ha et rynket parti på minst fem centimeter. Sårkanten på stakken er dekket av en rouleau med tittekant. På de gamle stakkene kan sårkanten være skråklippet, slik at rouleauen blir smal og stram.

Stakken ble alltid sydd med en hel bredde midt foran på de gamle stakkene, og øverst var det en splitt. Stakker med høyt liv er svakt ringet foran for å ligge godt på eller så vidt under bysten. Både gamle og nye stakker kan ha sydd inn lommer i stakken.

Stakken er laget av ulike ullstoffer, og fra gammelt av var toskaft ull det vanligste, men også halvull og ulike bindingstyper ble brukt. I dag er det vanlig med et relativt lett, toskaft ullstoff, en lett ullsateng eller en spelsaukvalitet.

Nederst på stakken er det sydd en skoning. Dette er et avstivet stoffstykke, gjerne i kraftig vadmel med tette maskinsømstikninger. På forsiden er skoningen dekorert med forskjellige stoffer og bånd. Denne skoningen kan være sydd og dekorert på flere måter.

De eldste skoningen er smale, og det er liten forskjell i vidden øverst og nederst på skoningen. Dekoren er enklere, med større innslag av stoff og bånd i ull. Utover beltestakkperioden ble skoningen bredere. Vadmelet ble behandlet for å få større vidde nederst enn øverst der den ble sydd til stakken. Dekoren fikk større innslag av kjøpebånd og stoffer i silke og fløyel. Skoningen var inndelt i skjerter, og det vanlige var ni til ti skjerter på en stakk.

På nysydde stakker har det vært vanlig å sy stakk og skoning uten disse skjertene. Det gir stakkene et tyngre preg, og kombinert med stor sidde kan de være tunge å gå i. De senere årene har mange igjen begynt å sy stakker med skjerter, og stakkene er også ofte kortere.

Belte

Bunadens mest karakteristiske element er beltet, som er laget av flerfarget brikkevev og varierer i bredde fra 5 til over 15 cm. Beltene er rundt 2,5 meter lange og er laget av ullgarn med kraftigere innslag. De surres stramt flere ganger rundt livet og festes ved å dele tafset i enden i to og stappe en del over og en del under beltet. De eldre, smalere beltene har mye plantefarget garn i rødt, gult og grønt, mens de yngre og bredere variantene har mer bruk av kjemiske farger i rosa og lilla kombinert med svart.

Forkle

Beltestakk forkle er like lang som stakken med en linning øverst. Materialene kan være bomull, ull eller silke. Dekoren kan variere med bånd, agramaner og metallblonder. Nederste del av forkleet er fôret, og det er vanlig å ha et flerfarget forklebånd som krysses og knytes foran. Tidligere var forklærne smalere og hadde lengre linning, mens nå er de bredere og har smalere linning. Sort er vanlig farge, men det finnes også grønne. Standardisert bunad fra 1970-tallet har ofte dekor av broderi med naturalistiske blomster.

Skjorte

En essensiell del av antrekket består av en hvit skjorte i enten lin eller bomull, som tradisjonelt er sydd i primærsnitt og prydet med vakre dekorasjoner langs hals- og ermelinning, samt langs splitten foran. De eldste variantene av skjorten har elegante slengermer og rette, vide ermer nederst, ofte dekorert med broderi.

I moderne tid har skjorten fått en mer strømlinjeformet design med isydde ermer, høy ståkrage og en noe smalere linning. Korsstingsbroderier med moulinégarn er en vanlig dekorasjonsmetode og brukes ofte gjennomgående på hele skjorten. Tidligere var det vanlig med ulike dekorasjoner på forskjellige deler av skjorten, som for eksempel på hals- og ermelinningene.

En nyere variant av skjorten har videre ermer som er rynket på skuldrene og brede ermelinninger med hvitsøm og påsydd blonde. Denne varianten har kun broderi langs halslinningen og kalles ofte for undertrøye. Den nyeste varianten av skjorten har en liggende krage og bringefølle, og er laget av farget stoff i tråd med moderne trender.